| Lord Franklin | Franklins første landekspedisjon | Franklins andre landekspedisjon | Franklins siste ekspedisjon | Erebus og Terror |
Franklins arbeide på hans andre ekspedisjon gjorde at han ble adlet til adelsmann. Ironien er at på grunn av at denne ekspedisjon var vellykket, mistet Franklin mye av sitt renommé som arktisk oppdagelsesreisende. Selv om ekspedisjonen gav verdifull viten om de geografiske forhold i Alaska, var turen for «kjedelig» for at den fikk den helt store mediaoppmerksomheten. Etter mange ferder mot nord var den britiske marineledelsen ikke kommet nærmere de to ultimate målene - nordpolen og nordvestpassasjen. Konsekvensen av dette var at interessen blant det britiske folk dalte. Dette førte til at også marineledelsen endret sine prioriteringer om å erobre nordområdene. Da Franklin returnerte fra hans andre ekspedisjon hadde marinen ingenting å tilby han, selv ikke ledelsen for en ny ekspedisjon. Da han til slutt ble tilbydd noe i 1830, var det bare kommandoen over en fregatt til Middelhavet. Da denne kommanderingen tok slutt i 1833 så det ut til at Franklins karriere skulle bare fjerne han lengre og lengre fra de arktiske områder. I 1836 aksepterte han en stilling som guvernør i Van Diemens Land (Tasmania), en straffekoloni utenfor den Australske kyst. Han varte i seks år. Da hadde han store problemer med koloniens myndigheter, Dette var en strid Franklin ikke kunne vinne. Franklin motvirket koloniens generalsekretær, kaptein John Montagu, ved å ansette en kirurg som Montagu tidligere hadde prøvd å få sparket. Da Franklin fikk Montagu suspendert, fikk Montagu ikke bare den lokale pressen til å sverte Franklin, men han reiste også til England hvor han framla saken for myndighetene. Til tross for Franklins renommé overbeviste Montagu statssekretæren for de britiske kolonier, Lord Stanley, om sin sak. Lord Stanley tilbød ikke bare å gi Montagu en annen stilling, men også å gi Franklin offentlig kritikk. London bestemte seg for å erstatte Franklin. For å gjøre vondt verre fikk Franklin beskjed om avgjørelsene fra pressen og ikke fra det britiske kolonikontoret. Han returnerte til England i Januar 1844 med følelsen av at han hadde blitt urettferdig svertet. Like fult var han innstilt på atter en gang å bringe heder og ære til sitt navn.
Med unntak av det britiske kolonikontoret var det svært få som brydde seg om hva som skjedde i det fjerne Tasmania. Franklin publiserte allikevel en brosjyre som skulle forklare og rettferdiggjøre hans handlinger. Brosjyren ble ikke lest av mange, og den brakte ingen tilfredsstillelse til Franklin. Franklin hadde vært heldig med valg av tidspunkt å returnere til England på. Det var ny interesse for oppdagelsesreising. Det var Antarktis og ikke arktis som var grunnen til denne rennesansen. I 1839 hadde James Clark Ross dratt med to skip, Erebus og Terror, til Antarktis. Han hadde returnert i 1843. Ekspedisjonen ble regnet som en vitenskapelig suksess - Ross var den første til å se kysten av Antarktis. Denne suksessen brakte ny virak rundt oppdagelsesreising, og marineledelsen fikk ny tillit. Uheldigvis ble marinens selvtillit raskt erstattet med overmot. Ledelsen var fremdeles på jakt etter en handelsvei. Det ble antatt at nordvestpassasjen kunne nå lett bli oppdaget ved hjelp av lite ressurser. Planer om en ny ekspedisjon beveget seg raskt fra planleggingsstadiet til realitet. En plan var allerede klar innen desember 1844. Ekspedisjonen skulle legge avgårde om våren det påfølgende år. Franklin hadde i mellomtiden foretatt noen politiske manøvreringer. Oppdagelsen av nordvestpassasjen ville bli kronen på verket for hans karriere. Kanskje enda viktigere var sjansen Franklin hadde til å renvaske sitt navn. Franklins politiske strategier var vellykket og atter en gang ble han gitt kommandoen.
Deler av forklaring til tragedien ligger nok i marinens ambisiøse mål og deres undervurdering av farene. Hvis de hadde vært seriøse oppdagere, ville ikke Nordvespassasjen vært målet, og Franklin ville ikke blitt valgt som leder for ekspedisjonen. Han var nesten seksti år gammel og overvektig. Men oppdagelsen av passasjen kom i annen rekke. Det viktigste var all den positive mediaomtalen marineledelsen ville kunne høste for oppdagelsen. Med dette som mål var valget av Franklin som leder enkelt. Hvem ville være bedre egnet som leder enn helten innenfor arktisk oppdagelse. At turen skulle ende med suksess regnet alle med. Franklin var favoritten. De aller fleste ekspedisjoner hadde returnert, så sjansene for å lykkes var antatt som store. Selv om Franklins første ekspedisjon hadde presentert mange farer, hadde Franklin på ett eller annet vis overvunnet alle odds.
| [Home] | [Radio] | [Releases] | [Franklin] | [First Expedition] | [Second Expedition] | [Last Expedition] | [Search] |