Lord Franklin Productions Search for John Franklin Norwegian

Nordpolen og nordvestpassasjen...

Erebus og Terror seilte 19. mai 1845 med 134 menn ombord. Da skipene nådde Grønland, ble fem skadde menn sent hjem. Skipet seilte nord gjennom Baffin-bukten sjøområdet som ligger mellom Baffin-øyen og Grønland. En hvalbåt reporterte at den hadde sett Erebus og Terror tjoret til et isfjell 25 juni 1845. Dette var siste gang at skipene ble rapportert sett.

Lord Franklin fra innspillingen Franklin's Travail

Håpet var at man skulle høre fra ekspedisjonen så tidlig som 1846 - muligens via Alaska. De mest optimistiske antok at skipene skulle navigere gjennom nordvestpassasjen og reportere fra Beringstredet, sjøområdene som separerer Alaska og Russland. Ingen hørte noe i 1846, og heller ikke noe ble hørt i 1847. Marineledelsen var ikke bekymret. Det var ikke uvanlig at arktiske ekspedisjoner ble i arktis i flere år. John Ross, som ledet en ekspedisjon i 1829, måtte faktisk overvintre fire vintre i arktis. Han hadde mirakuløst returnert med tap av kun tre menn.

Historien om Ross gjorde at de aller flest i marineledelsen antok at Franklin ville til slutt komme hjem. Ross selv ble i tvil tidlig i 1847. Han argumenterte at det var viktig at ekspedisjonen ble funnet samme sommer. Ross sin anbefalelse ble ignorert i nesten ett år. I 1848 begynte ledere å uttrykke sin bekymring offentlig. I mars 1848 utlovet marineledelsen et belønning på 20 000 britiske pund for å redde Franklin. Leteaksjonen skulle ta til både til lands og til vanns. Aksjonen til lands skulle gå fra munningen av Mackenzie-elven østover langs den arktiske kyst. James Clark Ross dro i mai 1848 med to store skip i håp om å følge i Franklins kjølevann nordvest for Baffin- bukten. Rykter hadde det til at Ross var mer interessert i å lete etter nordvestpassasjen enn å lete etter Franklin. Ekspedisjonen i 1848 fant ingen av delene. Det ble ikke rapportert noe før reddningsekspedisjonene returnerte i november 1849. Ingen spor var funnet. Antall døde relatert til Franklins ekspedisjon begynte å nå skremmende høyder. Ross fant ikke spor av Franklins mannskap, men seks av hans eget mannskap hadde gått tapt i redningsarbeidet.

Året 1850 ble det sent ut seks flere redningsekspedisjoner. I august ble graven av tre men som hadde dødd i 1846 funnet på Beechey-øyen. De tre døde hadde vært del av Franklins mannskap. Det ble klart at Franklin hadde klart å seile gjennom Lancaster-sundet og Barrow- stredet, men hvor han siden hadde lagt kursen var uklart. Et av fartøyene som hadde seilt i 1850 var skipet Investigator under kommando av Robert McClure. Istedenfor å seile til Baffin-bukten skulle McClure begynne sitt søk fra vest ved å dra gjennom Beringstredet, for så å søke langs Alaska kysten. I oktober 1850 oppdaget McClure nordvestpassasjen, det prestisjefylte målet alle hadde søkt etter, hadde endelig blitt oppdaget. Nyhetene om funnet nådde ikke London før i 1853. Kort tid etter at nyhetene hadde nådd England ble det bestemt at Franklins mannskap skulle bli fjernet fra listen over savnede. Marinen deklarerte mannskapet død, og innstilte alle søk.

I 1854 kom det klare bevis for hva som hadde skjedd med Franklin og hans mannskap. John Rae, en arktisk utforsker som arbeidet for Hudson`s Bay Company, overvintret ved Boothia- halvøyen, nord for Hudson-bukten. I april 1854 fikk han høre fra en eskimo en historie om en gruppe hvite menn som hadde sultet i hjel noen år tidligere. Mannen som fortalte historien hadde til og med et luebånd som visstnok hadde blitt funnet like ved hvor døden hadde inntruffet Franklins mannskap. Rae tvang ikke eskimoen til å vise han stedet, men utlovet isteden belønning for alle effekter som kunne bringes tilbake. Om våren begynte eskimoer å bringe tilbake effekter som beviste at det var Franklins ekspedisjon. Raes funn var tilstrekkelig til å gi han myndighetens belønning, som nå hadde blitt redusert til 10 000 pund.

John Franklins kone, Lady Jane Franklin, fortsatte å presse myndighetene og marinen til å fortsette sine søk. Hun kjøpte båten Fox, en liten dampbåt, for 2 000 pund. Hun hyrte Leopold M'Clintock som kommanderende i et siste forsøk på å finne ut hva som hadde skjedd med hennes ektemann. I kontrast til Franklins mannskap på 128 menn, var det bare 25 menn ombord Fox. Jane Franklin ønsket at M'Clintock skulle søke i området rundt Kong William-øyen, ett område som ikke tidligere hadde blitt søkt. M'Clintock var ikke klar til å dra før i juni 1857, et tidspunkt som gjorde at det ville bli umulig å ikke bli fanget i vinterisen. I april 1858 begynte isen som hadde låst han inne å løsne. Men ikke før i juli hadde tilstrekkelig mengder is tint slik at han kunne finne en rute til Kong Williams øy. Det så ut til at alle ruter M'Clintock valgte var stengt med is, men i september hadde han hellet med seg og han var i stand til å ankre opp på nordsiden av Boothia-halvøyen, ikke langt fra det planlagte bestemmelsesstedet. I februar 1859 møtte M'Clintock en gruppe eskimoer på ferden sør langs Boothia-halvøyens kyst. En av de hadde en marineknapp. M'Clintock utlovet belønning hvis de kunne bringe han flere effekter. Eskimoene oppfylte hans ønsker. De fortalte om en gruppe hvite menn som hadde sultet i hjel for flere år siden. Eskimoene husket også at det hadde vært to skip, men at ett hadde sunket.

Det var i mai 1859 under utforsking av Kong William-øyens kyst at M'Clintock fant et menneskelig skjellet. Å dømme ut fra fillene som hang på skjelettet hadde det vært en sjømann. M'Clintock hadde gitt Løytnant William Hobson ordre om å utforske nordsiden av Kong William- øyens kyst. Mens M'Clintock utforsket sørsiden, hadde Hobson funnet en varde med et ark med to meldinger. I mai 1847 stod alt vell til med ekspedisjonen ifølge den første meldingen. Franklin hadde ifølge den andre meldingen dødd innen en måned etter den første hadde blitt skrevet, i juni 1847.

Intet ble sagt om hvordan Franklin hadde dødd. Den andre meldingen som var datert 27. april 1848 inneholdt dystre detaljer. 24 menn hadde dødd, og de overlevende hadde bestemt seg for å dra sørover mot Great Fish elven. Det ble også sagt at Erebus og Terror hadde frosset inne i september 1846, og hadde ikke klart å komme seg løs.

Medlemmene av Franklins ekspedisjon var ikke forberedt på en reise til lands. M'Clintock fant mer bevis etter som leteaksjonen på Kong William-øyen pågikk. Franklins mannskap hadde etterlatt seg en 295 kilo tung slede med en 318 kilo tung elvebåt. De hadde også etterlatt de som var for svake til å fortsette ferden. Inne i båten fant M'Clintock to skjelleter - etterlevningene etter de som hadde blitt etterlatt. De som hadde dratt sørover var ikke sterke nok til å klare reisen, og døde på ferden. Med visshet om hva som hadde skjedd ekspedisjonen satte M'Clintock kursen hjem. Han nådde England i september 1859. Letingen etter ekspedisjonen var over.

Innen M'Clintock begynte å utforske Kong William-øyen hadde mye av bevisene om hva som hadde skjedd gått tapt. Men han fant ut tilstrekkelig til å si hvor ekspedisjonen hadde lagt kursen, og hvordan de fleste hadde dødd. Fra hva som ble funnet er det antatt at sykdom, og da særlig skjørbuk, har vært den dominerende dødsårsaken. Blyforgiftning fra loddingen på blikkboksene kan også vært en årsak. Den tradisjonelle måten å oppbevare kjøtt nedsaltet, for å forlenge holdbarheten, reduserte vitamin c innholdet betydelig. Det var ikke tilstrekkelig med vitamin c i de daglige rasjonene av sitronsaft til å unngå skjørbuk. Ferskt kjøtt, som kunne ha blitt jaktet, eller kjøpt fra eskimoer, ville ha gitt tilstrekkelig med vitaminer. Uheldigvis så ekspedisjonen ned på urbefolkningens måter å overleve på, såvel som deres mat. Mangelen på vitamin c var årsaken til skjørbuk, det var det lange tidsrommet arktiske utforskere måtte slite med sykdommen som gjorde den dødelig. Det var gjerne ikke før det andre året at mange arktiske sjøreiser følte symptomene av skjørbuken. Mange ekspedisjoner hadde unnsloppet ved å returnere før de utviklet skjørbuk. Franklin ekspedisjonen, som levde nesten kun av saltet kjøtt, ble tvunget til å oppholde seg i arktis lengre enn hva som var trygt. Franklins mannskap begynte så sakte men sikkert å dø. I 1829 hadde Ross overlevet fire vintre i arktis. Han hadde adoptert eskimoenes diett, og han hadde eskimojegere til å forsyne han med ferskt kjøtt. Ironisk nok overlevde Ross-ekspedisjonen i det samme området som senere ville bli gravsted for Franklins ekspedisjon - landområdene rundt Boothia-halvøyen og Kong William-øyen.