Lord Franklin Group Productions Norwegian

Lord Franklin Group

Nordpolen og nordvestpassasjen representerte to mål som lenge hadde lokket sjøfarende nasjoner og arktiske oppdagelsesreisende. Drømmen om å nå nordpolen var kanskje det gjeveste målet, men det skulle snart vise seg at dette også var det vanskeligste. Selv om man lyktes i å komme seg til nordpolen var dette av liten praktisk nytte. Tilsynelatende uoppnåelig, kom nordpolen i andre rekke. Nordvestpassasjen hadde, i motsetning til nordpolen, en potensiell handelsverdi på grunn av mulighetene for å etablere en handels rute med Nord Amerika. Etter som Nord Amerika ble kartlagt ble det imidlertid klart at selv om passasjen eksisterte var den av liten verdi som handelsrute. Selv om dette var et faktum var oppdagelsesreisende fremdeles tiltrukket av området.

Etter at Napoleon krigen var over, i begynnelsen av det 19. århundre, kastet den kongelige britiske marine seg inn i kappløpet. Den hadde bestemt seg at ett av løpene skulle den vinne - enten bli først til å nå nordpolen, eller først til å oppdage nordvestpassasjen. Et stort antall ekspedisjoner ble sent mot nord. Historier om ekspedisjoner og de farer som måtte overvinnes ble beskrevet i detalj av bøker, tidsskrifter og aviser. All viraken rundt disse ekspedisjonene gjorde bare det britiske folk mer besatt på å utforske det kalde nord. Selv om oppdagelsesreisende opplevde mye motgang og slit ble det mer og mer vanlig å høre om ferder som endte vellykket. I 1845 dro enda en ekspedisjon fra England med håp om å oppdage nordvestpassasjen. Sir John Franklin hadde blitt valgt til å lede reisen. To båter, Erebus og Terror, var antatt å være i stand til å bringe ekspedisjonen velberget gjennom, den forsatt uoppdagede, Nordvestpassajsen til Alaska. Franklin hadde med seg et mannskap på 128 offiserer og menige. Ekspedisjonen vendte aldri tilbake.

Tapet av et så stort antall mennesker, så vel som den utstrakte leteaksjonen som fulgte, gjorde at dette ble ett av de største mysterier i arktisk utforsking. Uheldigvis for Franklin og hans mannskap tenkte ikke det britiske publikum og den kongelige marine at det var mulig at ekspedisjonen skulle mislykkes. Det var ikke før i 1848 at en leteaksjon ble organisert. Først i 1859 var det samlet tilstrekkelig bevis for å kunne si hva som hadde skjedd med ekspedisjonen. Til dette tidspunktet hadde det vært organisert over 50 leteaksjoner for å finne Franklin.

The Lord Franklin Group og Lord Franklin Productions har tatt sine navn, ikke så mye fra historien om Franklins ekspedisjon, men fra sangen Lord Franklin. Inspirert av den savnede ekspedisjonen, har denne sangen blitt en klassiker for tilhengere av engelsk folkemusikk. Plateselskaper som Green Linnet Records, Shanachie Records, Traveler Records, Rooster Records, and Philo Records, har alle utgitt versjoner av denne sangen. Gruppen Pentangle og sangeren Martin Carthy har utført sangen.

Selv om keltisk og engelsk folkemusikk har en spesiell plass på repertoaret, er Lord Franklin Group orientert mot folkemusikk generelt. Fire grupper har vært inspirasjonskilde for mye av musikken, Fairport Convention, Pentangle, Steeleye Span, og Jethro Tull. Jethro Tull var bygd mye rundt sangskriveren, vokalisten og fløytespilleren Ian Anderson. Fairport, Pentangle og Steeleye Span kombinerte den usedvanlige spillingen av gitaristene John Renbourn, Bert Jansch, og Richard Thompson med de kvinnelige vokalistene Sandy Denny, Jacqui McShee, og Maddy Prior. Noen av medlemmene av disse bandene startet senere solokarrierer. John Renbourn i Pentangle startet The John Renbourn Group. Sandy Denny og Richard og Linda Thompson i Fairport Convention, samt Maddy Prior i Steeleye Span, begynte å opptre på egen hånd. Selv om Lord Franklin Group er sterkt inspirert av engelske folkerockgrupper, spiller ikke gruppen bare keltisk og engelsk folkemusikk. Artister og grupper fra USA og Canada som har hatt innflytelse på gruppen er for eksempel Gordon Lightfoot, Jimmy Buffet, Lyle Lovett og Jefferson Airplane.